Cultural Christianity and Church Identity

I wrote this in late January. Can’t find my English translation at the moment, but since there is no wealth like knowledge, I urge anyone reading this to work their way through it.

Den 19. august 2011 skrev Anne Holt i Dagbladet at hun regnet seg selv for å være ‘kulturelt kristen’, et begrep som har fått stadig økende popularitet, og som brukes hyppig i det offentlige ordskiftet. En av de fire «ateismens ryttere», Richard Dawkins, har endatil stått frem som kulturelt kristen.
Denne betegnelsen beskriver angivelig en form for identitetsbinding mellom individet og kirken som ikke er avhengig av at man tror på Gud. Man definerer altså sin egen identitet gjennom tilhørigheten i et religiøst samfunn uten religionen. Hele beveggrunnen for at det nevnte religiøse samfunnet eksisterer – troen på Gud – er altså forbigått.
Her er det noe jeg ikke skjønner. Man ønsker en slags tilhørighet i et samfunn hvis grunnleggende premiss er at man enes i troen på Gud, men man vil ikke med nødvendighet stille seg bak dette premisset. Absurditeten i dette er temmelig åpenbar.
Samtidig er det mange velformulerte og gjennomtenkte personer som har talt «de kulturelt kristnes» sak. «Du kan ikke nekte for at det norske samfunnet har vært kristent i tusen år,» sier de. Nei, jeg hadde sett ganske dum ut hvis jeg forsøkte å påstå at Norge hadde vært uten statsreligion de siste århundrene. Det er heller ikke poenget. «De kristne verdiene ligger til grunn for det norske samfunnet,» sier de. Hvilke verdier? Nestekjærligheten? Omsorgen for de svake? Forbudet mot å jobbe på søndag? Man skal ta seg i akt for slike sveipende, altomgripende utsagn som at «Norge er et kristent land», for man blir nødt til å kvalifisere dem.
Mye av denne debatten bærer preg av at ingen har lyst til å definere hva som omfattes av kulturbegrepet, og om religion kan anses som tilstrekkelig og nødvendig premissleverandør for en nasjons kultur. Det hele bærer preg av den samme runddansen som har preget det norske nyhetsbildet den senere tiden; man utber seg en definisjon på hva som er ‘norsk kultur’, og hvordan den norske kulturminister Hadia Tajik kan ivareta denne.
Hva er det som gjør det så innmari mye bedre å legge definisjonsmakten på kultur i hendene på kirken enn hos vår muslimske kulturminister? Hvorfor skal noen av disse ha forrang? Hvordan inngår man i en religion på kulturelt grunnlag?

Jeg har fortsatt til gode å lese en ENESTE god, tilstrekkelig og nødvendig definisjon på hvem som er «kulturelt kristen.» «Vi er alle kulturelt kristne,» sier de. Til og med muslimene? Ateistene? Richard Dawkins? Anne Holt?
Jeg foretrekker å kalle dere det dere er: kristenfans. Det er greit å være kristenfans. Men dere kan la være å inkludere alle andre i klubben deres, som om dere hadde noen definisjonsmakt over dem.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s